Takknemlighet

I mars i år, skrev jeg på denne bloggen at jeg lå på Vestfold Sentralsykehus og ventet på å bli kjørt til Rikshospitalet, for å ordne mest mulig opp i en alvorlig hjertesvikt på grunn av en komplisert hjerteklaff lekkasje. Det var lekkasje i tre klaffer, og det hadde fått utvikle seg alt for langt. Pumpekapasiteten var nede i under 20 prosent og det hadde blitt nyresvikt. Jeg var såpass langt nede fysisk at bare det å barbere seg var en stor jobb. Da jeg ankom Rikshospitalet på kvelden onsdag 19. mars, ble jeg informert ganske grundig om at en operasjon på et såpass svakt hjerte, ville medføre risiko. En operasjon via lysken ville være mest skånsom, men var vanskelig å utføre på meg, og ville også bare løse deler av problemet. Da jeg ble tatt til ultralyd før frokost dagen etter, banket kirurgen på døra. Etter en relativt kort diskusjon mellom han og kardiologen (han som utførte ultralydundersøkelsen), ble det avgjort at jeg skulle opereres ganske umiddelbart, med åpen operasjon ( brystkassa skulle sprettes opp). Fire timer seinere ble jeg kjørt til operasjonsbordet. Jeg er ikke helt sikker på når jeg våknet, antagelig tidlig dagen etter. "Jeg lever", var den første tanken jeg hadde. Da hadde de skiftet ut den såkalte aorta klaffen, "reparert" de to andre klaffene som hadde lekkasje, de hadde fått hjertet i gang igjen og koplet fra respiratoren. Det var som å få livet tilbake! Når Hege, yngstedattera mi Thea og Pia, et av barnebarna, kom på besøk på ettermiddagen, følte jeg meg lettet og lykkelig midt blant alle påmonterte ledninger og den bærbare pacemakeren på stativ. Jeg hadde visst sett ganske groggy ut.

Jeg ble sendt tilbake til Vestfold sentralsykehus mandag etter operasjonen hvor jeg ble tatt hånd om av svært vennlige og dyktige mennesker. De to ukene jeg lå der, kom jeg langsomt og sikkert til mer krefter. I dagene før jeg dro hjem ble jeg behandlet med elektro konvertering for å få hjertet fra flimmer til normal rytme, og den "bærbare" pacemakeren ble koplet fra.

Nå, 13 uker etter operasjonen, er jeg først og fremst veldig takknemlig. Jeg, som måtte hvile to ganger i trappa til 2. etasje hjemme, går nå ganske raskt til 7. etasje på Vestfold sentralsykehus i forbindelse med treningen på "Hjerteskolen". Uten stopp for å hvile!

Det blir skrevet mye negativt om det norske helsevesenet. Etter å ha opplevd det fra innsiden som beskrevet her, har jeg ikke et vondt ord å si. Alle, fra de utrolig dyktige legene, sykepleierne og fysioterapeutene, samt kjøkkenpersonalet og rengjørerne møtte meg med omsorg, varme og profesjonalitet. Jeg må ikke glemme fastlegen min som har vært en stor hjelp og støtte hele veien.

Rett etter operasjonen uttrykte Hege at samarbeidet mellom Gud og leger er fantastisk. Jeg slutter meg til det. Jeg er uendelig takknemlig. Til Gud og det norske helsevesenet!

Illustrasjon: Rolf Jansson
Gitarer: Thomas Ruud
Tekst, piano, basspålegg og melodi: Øyvind Sundberg

Dette ble versjon nummer 2 av "Waiting". Min gode venn og spillekamerat Thomas har lagt på en følsom, nydelig gitar og "gitarstring" (ja det er faktisk gitar dere hører og ikke en string effekt). Med litt pålegg av bass i tillegg, ble dette en litt fyldigere versjon enn den nakne pianoversjonen som ble gitt ut tidligere i år.

Hvis du vil motta melding på e-post når det legges ut nye refleksjoner, kan du fylle ut og sende inn skjemaet nedenfor: